Å komme hjem

Så har man kommet seg hjem, da. Hei Norge.

Vi booket om turen og fløy hjem tidligere enn planlagt. Vi rakk 17. mai i Norge. Det var en fin dag å komme hjem til.

Man begynner liksom ikke å tenke over det man har før det er tusenvis av mil unna. Men når man savner det som mest, og gleder seg som mest til å se, kjenne og føle det igjen, da skal det ikke mer til enn en 13 timers flytur (i to deler), før man møter mennesker man deler språk med, og man går ut i ankomsthallen på Gardermoen og de man er mest glad i i hele verden står der og venter på en med norske flagg og springvann på flaske.

Jeg kan ikke helt beskrive den følelsen å komme hjem etter fem måneder på reisefot i Asia boende i en sekk og flere titalls hoteller. Man er sliten etter opplevelser og inntrykk, eksamner og utfordringer. Man er fantastisk lykkelig fordi man har fått sett så mye utrolig, opplevd så mye fantastisk og møtt så mange ubeskrivelig herlige mennesker. Også er man lykkelig for å komme hjem. Hjem til en seng man kjenner, en temperatur som er behagelig, en luftfuktighet som er på passe nivå, en familie man har savnet og som har savnet en, og klemmer man får av venner man ikke har sett på lenge.

Det sies at man lærer mest om seg selv når man reiser, spesielt når man reiser alene. Nå har ikke jeg reist alene, men jeg har allikevel lært mye om meg selv. Jeg tenker alltid på tur når jeg lærer noe om meg selv at “jeg håper jeg ikke glemmer dette når jeg kommer hjem”. Men så glemmer man noe, også kommer det tilbake når man er på reisefot igjen. Kanskje det bare er sånt man har bruk for når man er på reise. Også husker man noe, og tar med seg det videre.

Jeg tror denne turen forandret meg på noen områder. Jeg tror menneskene jeg har møtt har bidratt til den forandringen. Spesielt den fantastiske gruppen med studenter jeg har reist med. Dere 30 utrolige jentene har bidratt mye til det, og jeg takker dere, for jeg tror (og håper) det er en forandring til det bedre. Selv om disse forandringene kanskje ikke kommer så godt frem for de som jeg ser jevnlig, har det betydd mye for meg som person. Jeg har blitt glad i dere alle sammen, og jeg vil dere skal vite, hvis dere leser dette, at jeg setter utrolig stor pris på dere. Dere har alle en stor plass i mitt hjerte.

Så, ni land og fem måneder senere sitter jeg hjemme i Oslo. Nostalgien treffer meg litt innimellom. Det er sånt som følger med når man har hatt det så fantastisk som det jeg har den siste tiden. Nå er det tilbake til norske rutiner, norsk punktlighet og nordmenn, hvor enn både deilig og frustrerende det kan være noen ganger. Og norsk sommer, det klager jeg ikke på. Jeg må innrømme at det er ganske deilig å kunne hoppe over nesten hele vinteren og komme hjem til den mest fantastiske norske årstiden etter fem måneder med temperaturer på mellom 25 og 45.

Asia, Religionsstudier i Asia, Levi, studenter, jeg takker dere. Turen hadde ikke blitt like herlig uten akkurat dere.

Nå blir det stille på bloggfronten en stund, men etter ett semester i Kristiansand og jul går turen ut av Norge igjen, forhåpentligvis til Afrika. Hvor er ikke ennå bestemt, men følg med videre

En hel nasjon med Hello Kitty-feber

Taiwan. Landet hvor alt blir lagd, spesielt alle plastikkting. Jeg har alltid sett for meg Taiwan som et land fylt med fabrikker og ikke så mye mer. Så feil kan man ta. Vi har vært i Taipei i en uke, og jeg har lært at Taiwan er mye mer utviklet enn jeg trodde. Jeg har også fått erfare hvordan det føles å ikke kunne lese. For det er virkelig ikke mye som er skrevet med latinske bokstaver i dette landet.

Anyways, Taiwan for meg ble som en blanding av Kina og Japan, på en måte. Kina fordi det er det som er språket her, og de fleste vet vel at Kina har et lite jerngrep på denne lille øya. Jeg sammenligner også med Japan fordi det er så mye tegneserier over alt. Jeg kan ikke helt forklare det, men når man skal illustrere noe i dette landet, så gjøres det som oftest med tegneserier eller tegninger av manga-personer. Det er også generelt veldig mye spesielt “nord-asiatisk” rundt om kring. Mer enn i Kina og mindre enn i Japan. Derfor en blanding. Eller mellomting, om du vil. Og Hello Kitty er jo over alt. De har Hello Kitty-feber. Den hvite katta vi assosierer med jenter i femårsalderens rosafase er på alt. Og da mener jeg alt. De har egne butikker. Du kan få alt fra chopsticks til kaffekopper til mobildeksel, bamser, og ikke minst egne kafeer. Med custom made Hello Kitty kaker, sofaer og iskrem. Nope, jeg tuller ikke. Vi besøkte en. Det var som å vandre inn i drømmene til en femåring. Eva Air, det taiwanesiske flyselskapet har også lansert et eget fly dedikert til denna katta.

Vi har også fått se en annen side av guttemote. Dette er så spesielt at jeg vier det et helt avsnitt av mitt blogginnlegg; Taiwan er manpursens land. Og det hadde på en måte ikke vært verdt å nevne hvis det hadde vært mannevesker, som i over en skulder med laptopen oppi. For det er det ikke. Her kjøper gutta jentevesker, og bruker de som jentene gjør. Utrolig fascinerende, mener nå jeg.  Tviler litt på det, sier du? Sjekk ut snikfotografiet i slideshowet!

Ellers i Taiwan kjørte vi mye t-bane. Det var veldig ålreit. De hadde et veldig bra billettsystem hvor du kjøpte et kort for en hundrings (20 kroner), fylte på en hundrings (fortsatt 20 kroner) og biip’a deg inn og ut av betalte områder. Brukte ca 60 kroner tilsammen på 1 uke, helt knall. Så t-bane kjørte vi. Vi var også på kino et par ganger! (4). Taipei er kjent for sine nattmarked, så dit dro vi også. På to stykker. Huaxi (tror jeg det het) var det stort sett bare mat på, men også fascinerende aktiviteter, som små barn som fisket gullfisk med håv fra baljer (jeg vet ikke den dag i dag hvorfor) og voksne menn som gamblet med mahjong-brikker. Snake Alley skulle være et spennende sted; det viste seg å være to restauranter som hadde gedigne slanger i bur og solgte mat med slangekjøtt. Noen hadde også skilpadder.På det andre nattmarkedet, Shilin, som vi likte best og raidet et par-tre ganger, hadde de mer turistvennlige artifakter, og også turistfeller. Som disse mobildekslene. Jeg må innrømme, og dette er litt pinlig, jeg falt i den fella og kjøpte vel tilsammen en 6 mobildeksler. Hah, hvem skulle trodd.

Vi besøkte Taipei 101, verdens nest høyeste bygning på 509 meter. Der kjørte vi også verdens raskeste heis. De skryter av 84 etasjer på 39 sekunder, men vår tur tok 44. Så det så. På Taipei 101 gikk vi også i turistfella og fikk photoshoppa tidenes bilde. Vi fikk det dessverre ikke digitalt, men jeg hadde så lyst til å dele det, så jeg har tatt bilde av det. Det ble ikke så veldig klart, men essensen er det viktige. Siste dagen vår prøvde vi oss på museum, men det viste seg å være fryktelig kjedelig (selv om det skulle være et av verdens fem beste). Så vi droppa det og dro til en memorial hall for en tidligere president i stedet.

Jeg likte Taipei. Vi hadde fine hosteller, FANTASTISKE senger (japp, bedre enn Tune!) og det var en fin by. Jeg skulle bare ønske flere hadde snakket engelsk. For det var det fryktelig dårlig med. Allikevel kom vi langt med hei og takk på kinesisk. Og når vi så ut som om vi hadde gått oss bort, kom det bort flere og spurte (på engelsk!) om vi trengte hjelp. Så taiwanesere vil jeg generelt si var hyggelige mennesker, og ved å måpe på et gatehjørne fikk man fort luket ut de få som faktisk snakket engelsk! Også skulle jeg ønske det ikke var så vanskelig å finne steder å spise. For det synes vi var vrient. Det viste seg å ikke være så lett når man ikke kan lese, de ansatte ikke kan forklare, og det ikke er bilder av maten. Og det var ikke mange restauranter vi fant som var rene og innendørs heller. Det var faktisk mest vogner på gata. Men vi fant da noen. Vi spiste sushi (ja, jeg også!) og teppanyaki. Og pasta. For pasta, det likte taiwanesere tydeligvis. Jeg har aldri spist så mye spaghetti på så kort tid i hele mitt liv. Men hei, vi trivdes med det.

Her er noen bilder av vårt opphold i Taipei!:

This slideshow requires JavaScript.

Vientiane

Vi fløy til hovedstaden Vientiane fra Luang Prabang. Heldigvis ikke med propellfly. Turen tok en halvtime. Det tar 10 timer å kjøre buss mellom de to byene, og det sier kanskje litt om veiforholdene i Laos. Anyways, i Vientiane hadde vi ingen idé om hvor vi skulle bo når vi kom frem, og i ekte backpackerstil tok vi sekkene på ryggen og vandret gatelangs for å finne et hostell. Det var litt dyrere i Vientiane enn i Luang Prabang, men vi fant oss et rent og fint hostell med et bad som var så trangt at jeg måtte sitte sidelengs på do. Men det hører med!

Vi hadde hørt at det ikke var mye å gjøre i Vientiane, men vi fikk sett det som var viktig å se, i tillegg til at vi fikk sovet ut her også. Første dagen besøkte vi triumfbuen, presidentpalasset og gikk ned til Mekong River og så over til Thailand. Det var litt spesielt med Vientiane; på andre siden av elva ligger Thailand. Og det er ikke langt i det hele tatt! Mens vi satt ved elva kom det en ukesfersk munk bort og snakket med oss. Munkene og novisene er veldig åpne og snakkesalige her, de liker å øve på engelsken sin, og det er koselig for oss også!

Vi spiste mye god mat i Vientiane; vi fant en fantastisk café, JoMa, som lagde wraps, salater og sandwicher på bestilling, i tillegg til at de hadde tidenes eplepai (finnes også i Hanoi og Luang Prabang, anbefales!), vi spiste på en italiensk femstjerners restaurant for 35 kroner hver og flere av de som var anbefalt i Lonely Planet-boka, som heller ikke var feil.

Dag nummer 2 leide vi oss skuter og fartet til buddhaparken, en park med masse buddhastatuer i store og små størrelser, 25 km unna. Det tok halvannen time å komme dit og vi synes fort vi hadde kjørt for langt, så vi stoppet flere ganger for å spørre om vi var på riktig vei. Det at asfalten forsvant og veien ble grus etterhvert, gjorde ikke saken bedre. Vi humpet avgårde, men kom oss frem til slutt. Når vi kom frem rakk vi å se ca halve parken før himmelen åpnet seg. Vi ble totalt gjennomvåte på 2 minutter og søkte fort ly under et tak, selv om vi var klissklass. Regnet ga seg etter kanskje 20 minutter, og da var det flomtilstander på parkeringsplassen. Vi kjørte videre til gullstupaen for å se, men den var stengt og vi var fortsatt gjennomvåte, så vi ble ikke der lenge.

Vi hadde et fint opphold i Vientiane. Jeg kan si meg enig i at det ikke er mye å gjøre der, men det er litt mer liv i gatene enn det var i Luang Prabang. Byen er ikke på langt nær like sjarmerende, men dog koselig. De hadde mye god mat i gaten vi bodde i, som var sentrum, og det var koselig å sitte på en kafé og spise eplepai og se på folk. Laos er et perfekt land for avslapping etter en lang tur, og det likte vi veldig godt.

Her er noen bilder fra vårt opphold i Vientiane:

This slideshow requires JavaScript.

En liten notis: de to eldre munkene på bildet røyket sigaretter når vi så de først. Da vi spurte om å ta bilde av de, kastet de fort røyken. Jeg synes dette var fryktelig interessant, men jeg ville ikke be de om å fortsette å røyke på bildet..

Å ta livet me’ ro i Luang Prabang

Laos. Det sies at “Vietnameserne dyrker risen, kambodsjanerne ser på den vokse og laotianerne lytter til den”. Det er såpass fredelig. Jeg hadde bare hørt fine ting om Laos før vi dro dit. Det skulle være fint og rolig, frodig og koselig, og folket skulle være veldig hyggelige. Laos er et land på størrelse med Storbrittania midt i sørøst Asia, og det har ingen kystlinje. Det er det landet i regionen med minst innbyggere per kvadratkilometer(6,5 mill i hele landet), og er dermed også det landet med mest “urørt” land.

Når vi var på flyplassen i Hanoi på vei til Luang Prabang og skulle fly med Vietnam Airways operert av Lao Aviation, tenkte vi at det var et fly av vanlig størrelse operert av piloter fra Lao Aviation. Det viste det seg å ikke være, og det skjønte vi når vi så at vi var to av 15 passasjerer. Vi ble busset til et lite propellfly og fløyet til Luang Prabang. Det gikk heldigvis fint, men det var ikke den beste flyturen jeg har hatt. Kvelden ble bare bedre når vi skulle kjøpe visum ved ankomst. Etter flere internettsøk hadde vi kommet frem til at det antagelig kostet $30, men for nordmenn var det visst $35 pluss $1 i service charge. Vi hadde akkurat $72 og priste oss lykkelige for det. Bortsett fra å komme inn, som var dyrt, var det billig i Laos. Man kunne få en middag for 30 kroner og en vannflaske kosta 2.

Vi tok taxi inn til byen for en liten slant og ble bedt om å bli kjørt til et gjestehus vi hadde fått anbefalt. Der hadde de et tremannsrom til oss, til 35 kroner per pers per natt med eget bad. Helt fantastisk. Vi koste oss i Luang Prabang, byen som ligger på verdensarvlisten. Vi vandret i gatene, langs Mekong River, var på nattmarked, snakket med noviser og besøkte flere templer. Vi leide sykler og syklet rundt, vi spiste god og billig mat og fikk sovet masse. Det regnet også litt i Luang Prabang, og det nevner jeg av hensyn til de som er lei av meg snakke om sol og varme (Janni;).

Det er ikke så mye å gjøre i Laos med mindre man har god tid. Det er et fint backpackersted for de som liker å slappe av og komme litt nærmere lokalbefolkningen, men man må ha flere dager enn vi hadde i denne byen. Det vi ikke visste var at her kunne man gå på kurs for å bli elefanttrener/rytter/operatør (i mangel på bedre ord), ta dagsturer til fosser og grotter og templer, og sikkert mye annet man må ha god tid til. Kanskje noe som kan anbefales til de som har bedre tid i Luang Prabang?

Å gå ut i gatene i Luang Prabang var som å gå ut en søndags morgen klokka 10 i Oslo. Det var helt stille og minimalt med trafikk, noen satt på benker og leste, andre bare vandret. Det var en stor forandring fra HCM og Hanoi, hvor det var motorsykler så langt man kunne se. Og høre. Jeg kan godt forstå tidligere nevnte utsagn. Jeg kan også bekrefte, ut i fra de vi traff, at laotianere er veldig hyggelige.

Her er noen bilder fra vårt opphold i Luang Prabang:

This slideshow requires JavaScript.

Hanoi

Jeg og Lisa hoppet over alt i midten og fløy direkte fra Ho Chi Minh til Hanoi. Når vi kom frem til Hanoi tok vi taxi til hostellet og ble fortalt at de hadde fullt, så vi skulle få bo på et hotell av samme selskap. Vi ble dermed flyttet til et to stjerners hotell hvor vi fikk et rom med to senger, et stort bad og nok gulvplass til at det tok mer enn to skritt å gå tvers over rommet! Det var absolutt ikke feil. I tillegg var det veldig sentralt, noe vi likte godt.

Våre tre dager i Hanoi, hvor to av de var nasjonale helligdager, ble brukt til å vandre rundt i byen. Vi gikk til Old Quarter; området med trange gater, mye folk, mye jall og mye turister, Temple of Litterature; et tempelkompleks som minnet litt om den forbudte by i arkitektur, en katedral, innsjøen midt i byen og flere templer. Markedene i Hanoi var ikke mye å skryte av, da de ikke var så veldig turistvennlige. De fleste hadde bare klær i asiatiske størrelser. Og kosebamser. Og mobildeksler.

Som nevnt var vi i Hanoi på to nasjonale helligdager; 30. april og 1. mai. 1. mai er jo internasjonal, og 30. april var liberation day, dagen da Saigon, eller Ho Chi Minh-byen overga seg i 1975. 30 april ble feiret i Hanois gater på kveldstid med sceneshow flere steder; vi passerte en scene med klovner og turnere og en med syngedamer. Disse scenene var satt opp midt i veien, som om ikke trafikken var kaos nok fra før av. Det at motorsyklister stoppet syklene og parkerte midt i veien for å se på showet gjorde ikke trafikken bedre. 1. mai var det ingen feiring, det var bare mye som var stengt og mange folk som tydeligvis ikke var på jobb. Det merket vi fordi vi forsøkte å se landsfaderen første gangen denne dagen. Men i og med at det var 1. mai var køen inn til masoleumet lengre enn til Louvre, og brukte derfor dagen på andre ting.

Vi prøvde lykken dagen etter i stedet, og det viste seg å være bedre da vi kom inn på 5 minutter. Landsfaderen er Ho Chi Minh, den store helten. Hvorfor har jeg googlet i ettertid; han er tidligere statsminister og president. Ho Chi Minh, eller onkel Ho som de kaller ham, døde i 1969. Siden da har han blitt balsamert. Blir flydd på første klasse til Russland 3 måneder hvert år for å vedlikeholdes, og resten av året ligger han i et glassmonter i masoleumet sitt, bevoktet av mange fancy kommunist-soldater i hvite uniformer som går på rekke, nesten litt som garden. Det var først her jeg merket at det var et litt strengt land vi hadde reist til, i forhold til at vi måtte gå på to rekker vi turistene også. Det var ikke lov til å ta med kamera inn i masoleumet, så dere får ta mitt ord for det; mannen så ekte ut. Noen spekulerer i at Madame Tussaud kanskje har hatt en hånd inne i bildet, men fra hvor jeg stod kunne det like godt ha vært en ekte, balsamert gammel mann. Han så ikke så fredelig ut, men. Jeg har lest et sted at han egentlig ønsket å kremeres, men hans ønske ble tydeligvis ikke oppfylt (eller … er det kanskje en dukke?). Uansett; det er første gang jeg har sett en ekte død person! Det var litt kult.

Her er noen bilder fra oppholdet vårt i Hanoi.

This slideshow requires JavaScript.

For å gi en oppsummering av Vietnam generelt kan jeg si at dette er absolutt et land jeg vil tilbake til, om en stund. Da vil jeg se mer; Hoi An og Halong Bay står først på lista, kanskje i tillegg til Mekong Deltaet sør i landet. Jeg har lært at Vietnam er mye mer enn Ho Chi Minh og Hanoi, selv om det var veldig klart der også at vi faktisk var i Vietnam. Vietnam er et sjarmerende land, folk er generelt hyggelige og hjelpsomme, de lukker til og med buksesmekken for deg når språkbarrieren står i veien (eller hva, Siri?), også er det jo så billig. Og bare det at man betaler i dong er jo ganske festlig i seg selv. Også er det jo alltid sjarmerende å bli sjekket opp via asl-metoden på taxisjåførens mobiltelefonen når språkbarrieren står i veien der også (eller hva, Lisa?).

Saigon – Ho Chi Minh City

Jeg og Lisa ankom Ho Chi Minh fra Singapore onsdag kveld og møtte Anne Lise, Malin, Siri, Linn Christin og typen og Kristine på hotellet vi skulle bo på som lå midt i backpackergata Bui Vien. Det var veldig koselig å se de igjen! Vi hadde noen fine dager i Saigon, med Malin som kartleser og leder for våre oppdagelsesferder.

Ho Chi Minh er den største byen i Vietnam og ligger sør i landet. Vietnam har som vi alle kjenner til en stor historie, men jeg har dessverre ikke fått satt meg inn i den ennå. Sånn er det å reise på tur uten foreleser; man må finne ut av slikt selv, og da blir det litt nedprioritert.

Vi vandret mye rundt i byen, hvilket viste seg å være en god måte å få sett mye på. Vi har besøkt to marked, the Independent Palace, War Remnance Museum, Cu Chi-tunellene som ble brukt som gjemmested av Viet Cong under krigen, og et tempel hvor det fantes en sekt som hadde laget seg en blanding av katolisisme, taoisme, konfutsianisme, buddhisme, hinduisme og islam, slik jeg forstod det. Men hovedsaklig de tre første. Cu Chi og tempelet besøkte vi i løpet av en dagstur med guide og andre turister. Vi kjørte mye buss, men fikk også sett mye av det som befinner seg utenfor byene, noe som var veldig fint. Vi har besøkt Notre Dame; en katedral franskmennene bygget, et kinesisk tempel som skulle være fantastisk, men som viste seg å være slitt og relativt makabert; vi kjøpte skilpadder og skulle sette de fri med de andre skilpaddene. De levde i hele ett minutt før de ble spist av sine egne. Bad karma for us!

I Vietnam dealer man med dong, valutaen. Alt er kjempebillig her. En øl koster ca 6 kroner, og du får en full middag for 20. Det ekke feil. Ho Chi Minh er kjent for trafikkaoset, og jeg skjønner godt hvorfor. Når man skal krysse gata som fotgjenger her, må man evaluere og gå sakte, slik at alle mopedene kan kjøre rundt deg. For stoppe, det gjør de ikke.

Ho Chi Minh er en gigantisk by, til tross for at det ikke er hovedstaden. Her er noen bilder av det vi fikk sett av byen.De syv siste bildene er Malin sine.

This slideshow requires JavaScript.

Løvens by

Singapore, Sør-Øst Asias metropol. Rikmannsbyen på størrelse med Karmøy med like mange innbyggere som i Norge, 2000 nordmenn, en utrolig infrastruktur og strenge regler.

Etter en tur til Singapore blir mann redd for å glemme igjen søppelet sitt på stedet man har sittet, uansett hvor man er. Man blir smånervøs for å tygge tyggis, som forresten ikke er lov i Singapore (det selges ingen steder, og det er ei heller lov til å ta med inn i landet!), til og med å skulle ta en slurk vann på t-banen var skummelt i tilfelle politiet skulle komme. Boten var tross alt på 2500 norske kroner. For å drikke eller spise på t-banen. Og glemte du deg og tok en slurk vann, fikk du servert noen spørrende blikk fra medpassasjerer. I Singapore kan du få bot for det meste, og det gjør lokalbefolkningen mye ut av. T-skjorter, nøkkelringer og diverse andre suvernirer i byen hadde gjerne forbudsskilt og beløp for de respektive lovovertredelsene.

Medpassasjerene våre på t-banen, eller MRTen som det heter i Singapore, og da også innbyggerne generelt, var fra fire forskjellige etniske grupper: kinesere, som er i majoritet, indere, malayer, og alle de vestlige arbeiderne. Singapore har jo tidligere vært en del av Malaysia men brøt ut og bygde seg opp på egenhånd med større suksess enn Malaysia. Malaysia er visstnok litt furtne for det i dag. Hver av de etniske gruppene har fått sine respektive områder i Singapore City, som Chinatown, Little India og Kampong Glam, hvor sistnevnte er den muslimske befolkningen sitt område, deriblant malayene. Selv om de har sine respektive områder “for å beholde roen blant de”, leste jeg et sted, er alle gruppene spredt rundt i hele byen.

I løpet av vår tur til Singapore bodde vi på et knøttlite rom uten vindu, knall rosa, med køyeseng pluss en skuff-seng på gulvet og derfor minimal gulvplass (Lisa sov med sekken i senga en natt) sentralt midt i Chinatown. Og ja, Singapore er så dyrt som folk skal ha det til, synes jeg, så vi var jo fornøyde med et sted å sove for 400 kroner per pers for tre netter. Vi kjøpte oss et turistkort på t-banen og kjørte rundt i undergrunnen, som var bedre enn i Norge, by far. Vi besøkte Orchard Road, shoppinggata med sikkert 40 av de 200 kjøpesentrene som finnes i Singapore. Der hadde de også nettopp åpnet en H&M. Følelsen av å være litt tilbake til Skandinavia, OG følelsen av nye, ordentlige hårstrikker etter 4 måneder med skvip, var større enn jeg kan beskrive. Det er de små gledene som blir store på en slik tur.

Vi besøkte Sjømannskirken og fikk vafler, for de som kunne spise det. Det var koselig å snakke med nordmenn om hva vi hadde opplevd så langt, face to face. Vi har vært på Titanic-utstilling som var noe utenom det vanlige. Vi fikk hver vår billett til turen med navnet på passasjerer som faktisk var med på turen som endte i tragedie for 100 år siden (jeg het faktisk Ragnhild Helene Østby), gikk gjennom skipet, leste om hva som skjedde, kjente på et ekte isfjell og så på ekte ting fra skipet som har blitt hentet opp fra havbunnen, ble med under havoverflaten og så på vraket, før vi kom ut og fikk vite om vi overlevde eller ikke (Jeg overlevde!). Det var dessverre ikke lov til å ta bilder inne på museet, men den rare bygningen som ser ut som en blomst på bildene, det var hvertfall museet.

Vi besøkte turistområder som Clarke Quay, Marina Bay Sands, gikk opp i båten oppå de tre hotellbygningene som er Marina Bay Sands, og spiste god, men dyr mat. Utsikten fra Marina Bay Sands på kveldstid (vi var der i 9-tiden på kvelden) var helt fantastisk og verdt en billett for 100 kroner. Vi besøkte også Kampong Glam, som var stille og koselig en regntung morgen, og Little India som var fullt av liv på søndag ettermiddag. Det merkelige med Little India, som var FULLT av mennesker, var at det bare var menn i gatene. Vi så ikke én indisk kvinne, de eneste av samme kjønn som oss som var ute i gatene var turister. Vi ble ikke der så veldig lenge, men det var ikke bare derfor.

Singapore var en fantastisk by, et fantastisk land. Hadde jeg hatt mer penger å bruke hadde oppholdet definitivt blitt konge; med alle de shoppingsentrene og fristelsene var det vanskelig å holde seg til vindusshoppingen. Jeg skal også garantert tilbake når jeg blir voksen. Dette er et sted for de med penger til et fint hotell som ønsker seg en sivilisert ferie på et annet kontinent, men hvor landet allikevel ligner på mye i Europa. For å sammenligne kan jeg si at Singapore er en fin blanding mellom Monaco, pga rensligheten og reglene, London, pga kollektivtransporten, Malaysia, pga de samme etniske gruppene, Japan pga alt det som er asiatisk ved det, og en slående europeisk punktlighet, i motsetning til mange andre steder i Asia hvor det er rubber-time som gjelder.

Her er en del bilder fra oppholdet:

This slideshow requires JavaScript.

Gili Trawangan

På Gili hadde vi eksamen og en ukes lesetid før den. Jeg fokuserte mest på pensum og fikk ikke sett alt for mye av øya, men det som var verdt å se.

Gili var fantastisk flott, og jeg er ikkeno strandmenneske. Men når det er kritthvit strand, knallblått og gjennomsiktig hav og fantastisk atmosfære, da er det ikke så dumt allikevel. De lokale var tydelig lykkelige. Alle smilte hele tiden, det var masse reggae og beach boys, og ingen biler, bare hestekjerrer. Man bare nøt livet på Gili. Det var mange vestlige som hadde bosatt seg der og drev dykkeskoler og restauranter, tydelig at folk trivdes.

Etter eksamen hadde vi eksamensfest og avslutningsmiddag, som var ekstremt koselig. Vi hadde aktiviteter og kåringer, og de som stod for dette hadde vært enormt dyktige; de traff på hver enkelt person. Jeg og Lisa ble turens par, haha, til tross for at Øystein og May Helen ble et ordentlig par på turen. Det var gøy,alle lo. Vi brant også kompendiene for andre gang, det var ikke feil! Det var noen fantastiske siste dager med gruppa, jeg koste meg stort.

Når vi skulle dra var det skikkelig trist. Det ble varme klemmer og noen tårer, men vi kom oss av gårde til slutt.  Nesten hele gruppa møtte opp på kaia og vinket oss avgårde. Jeg, Lisa, Kamilla og Kristine hadde en natt i Kuta før vi reiste videre til Singapore.

Her er noen bilder fra paradiset som er Gili Trawangan:

This slideshow requires JavaScript.

Sengiggi, Lombok

Vi dro en uke til Lombok etter Kuta. På Lombok er det nada å gjøre, og i Sengiggi, som liksom skal være turistområdet, er det en halvveis strand, masse ok restauranter og hoteller. Her har jeg også vært i fjor, for et år siden.  Men det var egentlig helt perfekt for noen av oss; for første gang på turen har vi vært et sted det ikke har vært noe å gjøre, og det gjorde at å konsentrere seg om skolearbeidet ble MYE lettere. Jeg og Kristine (min gode venn og oppgavekompanjong, som i skrivende stund ligger på sykehuset i Mataram, nyoperert for blindtarmbetennelse; GOD BEDRING!) har skrevet ferdig oppgaven vår om Ladyboys og oppgaven om Livet etter døden i Islam. Helt fantastisk å bli ferdig med det, og nå er det ikke så mye annet enn eksamen å konsentrere seg om. Det er en annen sak.

Vi feiret også påske i Sengiggi, 6 av jentene tom på seg oppdraget med å være hemmelig påskehare, og foreldrene til en av disse, Kamilla, hadde med seg flere kilo med sjokolade fra Norge, som gjorde at noen av jentene fikk litt tårer i øynene da de ble overrasket med dette. Vi hadde også påskefrokost med kokte egg som Levi lærte kjøkkenet på hotellet å lage. Mer skjedde det ikke på Lombok. Men her er noen bilder, og det er bare fire av de siden kameraet mitt brukte uka til å slappe av.

This slideshow requires JavaScript.

Kuta, Bali

Hey ho, for et partysted. Jeg likte ikke Kuta. Kuta var slitsomt, og en uke holdt i massevis. Det føltes som om jeg var med i en sesong av Charterfeber. Det var allikevel et kult surfersted med så mye bølger at det ikke var mulig å bade på stranda. De hadde mange små sjapper med kule t-skjorter, og jeg fikk gjort min første ordentlige shopping på turen. Ellers vandret vi mye rundt, jeg og Lisa, og så på alt Kuta hadde å by på, som ikke var sånn kjempemye.

Etter noen dager kom Rizka på besøk, og det var veldig koselig. Da skjedde det plutselig også litt mer. Vi besøkte flere templer, kirker og en litt finere strand med gruppa, spiste koselige middager og vandret enda mer rundt i Kuta. Restauranten Bubba Gump ble besøkt hele to ganger, til tross for dyre priser og at det var litt kleint med en skikkelig amerikansk temarestaurant i Indonesia. God mat, da.

Det vi opplevde som har blitt igjen mest hos meg siden, var fengselsbesøket i Denpasar. Vi fikk besøke flere fanger, deriblant, og den mest interessante om jeg må si det selv; Andrew Chan fra Sidney, en av lederene for Bali 9, gruppen som ble tatt for å smugle heroin fra Bali til Australia. Det ble aldri funnet noe stoff på han, så vidt jeg har forstått, men i fengsel havnet han. Han har nå sittet på Bali i 7,5 år, og han venter fortsatt på dødsstraffen. På Bali henretter de ved skyting, og ut i fra hva han fortalte kunne det skje når som helst. Det var tydelig at han hadde brukt de siste 7,5 årene på å bli kristen og tenkt mye; mannen hadde en enorm livskunnskap og var utrolig klok i tillegg til veldig psykisk sterk. Han hadde mye å lære bort, og det var veldig sterkt å møte en mann som kan ha blitt henrettet i skrivende stund. Det står mye om dette på internett, inkludert Wikipedia, og det ligger hvertfall én video med Andrew på Youtube. Anbefales.

Vi fikk ikke ta bilder i fengselet, men her er noen bilder fra uka ellers.

This slideshow requires JavaScript.